Ettertiden lengter hjem by Erling Sandmo

Melankoli for sentimentale ironikere.

«Historikerens rolle er en annen nå enn før,» sa den franske antikkhistorikeren François Hartog på et foredrag i Oslo for et par år siden, med et blidt sukk. «Fortiden synes å være ferdig utforsket, og i dag er historikeren redusert til å være sidekommentator til den kollektive erindring. Historikeren er ikke noe mer enn den sist ankomne journalist.»

Hartog snakket om en faglig vending bort fra utforskningen av fortiden, historikernes klassiske oppgave, mot en interesse for fortiden slik vi møter den og bruker den nå, på museer, i ritualer, i rollespill og underholdning. Fascinasjonen for arkivet er en egen strømning her, en fin fascinasjon ved klassifikasjon og glemsel, ved arkivarenes nølende skritt gjennom fortidens løvhauger og ved landskapet rundt oss som livets deponi.

Denne nye CD’en med musikk av Lars Petter Hagen utspiller seg også i dette estetiske terrenget. Den inneholder fem verk som er tematisk tett forbundet: Norske arkiver (2005), Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet (2010), Tveitt-fragmenter (2006), Sørgemarsj over Edvard Grieg (2007) og To Zeitblom (2011). Alle handler om å møte historie og om den intense melankolien som kan oppstå hos den som befinner seg midt blant alle historiens levninger og ser dem som ruiner, som rester av en fortid som er ugjenkallelig tapt. Som komponist er Hagen strandet i nåtiden, for å bruke tittelen på Peter Fritzsches bok om moderne historieerfaring.

De fleste handler også om norsk historie. Unntaket er kanskje Kunstnerens fortvilelse, en praktfull symfonisk parafrase: Hagen overmahler Mahler. Stykket turnerer et allment romantisk motiv, overveldelsen i møtet med det evig-forgjengelige, men det er en vittig kommentar til de øvrige verkenes kretsing om norsk fortid og norsk kunsthistorie – som nå engang ikke er så kolossalt overveldende. Men Hagen insisterer på at det er den norske, og gjerne litt troskyldige historien som gjøres til melankoliens disige objekt. Det vidunderlige omslaget understreker denne ironien, med sine triste bilder av det norske, til dels med komponisten selv som observerende deltaker. Det er ikke mye å lengte fra, og det er ikke så mye å lengte etter heller, i den norske musikkarven, og likevel sprer Hagens kalde og sikkert også ironiserende musikk et helt virkelig, nesten bedøvende vemod.

Musikken er en blek, filtrert modernisme, et langsomt lys som faller gjennom samtidens gardiner. Den gjør bruk av forskjellige fremmedelementer på ulike nivåer, fra gamle, patriotiske koropptak via forkullede notefragmenter fra Geirr Tveitts branntomt til opptaket av Hagen selv, som snakker om musikken og seg selv og simultanoversettes til tysk av en tolk med en helt annen agenda enn komponistens egen. Dette siste inngår i hardingfelekonserten To Zeitblom: For meg er innslaget en såpass enkel vits at jeg vel neppe vil høre det ofte, men det kan sikkert være i platens ånd at jeg begrenser meg selv til å huske den passasjen og tenke at den er tapt for meg.

Alt er fremragende spilt av Oslo-filharmonien under Rolf Gupta, med Gjermund Larsen som klar, åpen solist i To Zeitblom. For meg er dette en utgivelse for listen over årets utgivelser, og jeg kommer alltid til å tenke på den når jeg er på Riksarkivet og ser de blanke ståldørene lukke seg før heisen glir sakte nedover gjennom magasinene, der fortidens rester fyller enorme reoler mens ettertidens mennesker skutter seg forbi utenfor, med hendene dypt begravd i parkaslommene.

Erling Sandmo

Lars Petter Hagen: Orkesterverker
Oslo filharmoniske orkester, Rolf Gupta; Gjermund Larsen, hardingfele
Aurora 2013