Meningsdannelse i Magne Hegdals musikk
Med eksempel i “Form” for strykeorkester (2005)

Kritikk

Magne oppfordret meg til å være kritisk og det skal jeg forsøke å være, men det er ikke så lett. Magne er en udiskutabelt dyktig håndverker, han har masse erfaring, han er enormt kunnskapsrik og komposisjonene hans er svært gjennomarbeidet, strenge og gjennomtenkte. Det kan høres paradoksalt ut, men jeg vil påstå at svært lite i Magnes komposisjoner er overlatt til tilfeldighetene. Det er derfor med en stor porsjon ydmykhet jeg tar fatt på oppgaven med å prøve se dette verket utenfra, og muligens gi et kritisk perspektiv.

Uangripelighet:

Den konsekvensen og gjennomarbeidetheten som preger hele Hegdals prosjekt gjør komposisjonene vanskelige å angripe. Musikk som er så bevisst tenkt og gjennomført unndrar seg veldig lett kritikk. Når jeg hører dette har jeg ikke lyst til å kritisere det. Det er musikk som innfrir sine egne forventninger, udiskutabelt godt håndverk. Formsterkt. Fullkoment. Men samtidig kan nettopp det at musikken unndrar seg kritikk være interessant å kritisere. I den grad jeg kommer til å kritisere Magnes musikk er det nettopp det uangripelige som blir angrepet.

Jeg synes det er hensiktsmessig å begynne med å snakke litt om Hegdals utvikling som komponist, for å gi litt perspektiv på verket, og for prøve å forstå det i lys av begrepet “mening”

Bakgrunn

Historie

Han har selv fortalt at han som ung skrev seg gjennom musikkhistorien. Endte med 12-tone stil. Deretter fulgte en lang periode hvor han jobbet med tilfeldighets-prinsippet, før han mot slutten av 1980-tallet begynte å gripe tilbake til det historiske, i form av sitater og bearbeidelser av tidligere tiders komponisters verk, gjerne med tradisjonelle kompositoriske former og strategier som sonatesats og fuge. Det hører ogå med til historien at Magne er en svært habil pianist, en fin musiker rett og slett.

Kompromissløs, insisterende og sta

Magne er ikke nevneverdig opptatt av musikalske moter. Jeg liker ikke ordet einstøing, fordi det er noe ikke-kommuniserende over det, og Magne er absolutt en kommuniserende komponist. Men at han er super-individualist og har en 100% kompromissløs innstilling til det å lage musikk er det liten tvil om. Når han snakker om sine kompositoriske strategier kommer ofte ordet moral inn, spesielt i forbindelse med hans aleatoriske musikk. Viljen og evnen til å gjennomføre kompositoriske eksperimenter og trekke dem helt ut i sin ytterste konsekvens finner vi få sidestykker til her til lands. For meg virker det som komposisjonstenikk for Hegdal er et spørsmål om moral, på samme måte som det var det for serialistene på 50 og 60- tallet. Allerede her kan vi kanskje foregripe min innfallsvinkel til meningsdannelse i Magne Hegdals musikk. Hvorfor et spørsmål om moral? hvorfor denne strengheten? fordi han tror på musikkens autonomitet. Han tror på den klingende musikkens evne til å lage selvrefererende univers som har en verdi i seg selv, og nettopp derfor er det viktig at det strukturelle fundamentet for musikken er gjennomtenkt og forberedt, slik at personlige, mer talende føringer kommer i veien for persepsjonen.

Et av de fremste eksemplene på dette er verket “Herbarium” fra 1974, som består av 57 ett minutt lange satser for solo klaver. Hegdal var på et punkt i sin kompositoriske karriere hvor han ønsket å frigjøre seg fra stil. Han var ikke opptatt av hvorvidt det han holdt på meg var kunst eller ikke. Han bare lagde konstellasjoner av toner som han viste frem til publikum, og tok ikke stilling til om det var bra eller dårlig. Verket ble delvis fremført, noen av “familiene”. Var ikke fornøyd med verket, gikk og grunnet over hvorfor i 30 år. Så, i 2003 etter å ha møtt pianisten Herbert Henck som hadde fattet en spesiell interesse for Hegdals musikk, etter at de kom i snakk på Ultimafestivalen, bestemte han seg fo r å prøve igjen. Minimale justeringer i grunnstrukturene. Kastet terningene på nytt.

Spille fra Herbarium

Det paradoksale er jo at musikken allikvel for meg fremstår som svært personlig og original. For Magnes del mistenker jeg at det er staheten og den høye moralen som skinner igjennom.

Mening

Jeg er fascinert av den insisterende holdningen. Det å tenke på en kompostorisk problemstilling i 30 år. En form for meditasjon. Konsentrasjon. En Zen øvelse. Magne vil selvsagt nekte for dette. Er ikke begeistret for den mer spirituelle siden av aleatorikken som bla. John Cage er kjent for. For Hegdal var terningene et middel for å frigjøre musikken fra personlige eller talende føringer, slik at den fremstår som fullstendig abstrakt. En musikk som er befridd for kunstnerisk vilje. For igjen å trekke parallellen til komponister som Stockhausen og Boulez var nettopp denne frigjøringen fra tradisjonen motivasjonen for den strenge serialismen i midten av forrige århundre. Dette er en holdning til musikk som er fundert på teoretiske problemstillinger. Jeg synes et mer dekkende begrep er konseptuelle problemstillinger. Men Magne liker ikke konseptualitet.

Ofte forbindes konseptuell kunst med verk uten særlig grad av av gjennomarbeidethet. Det viktigste er å vise frem et materiale hvor relasjonene
og konteksten er det som definerer kunsten, ikke det estetiske objektet i seg selv. Dette er en retning som skjøt fart på 60-tallet, etter at dadaistene hadde ryddet veien, og som i ettertid har vist seg å være for heterogen til at man egentlig kan snakke om en stil, eller bevegelse.

Magnes musikk er selvsagt ikke lite gjennomarbeidet. Men konseptuell kunst kan også forstås som idé-basert kunst. Jeg liker å si at musikk kan være en måte å tenke på, som på grunn av musikkens abstrakte vesen innimellom kan gi veldig uforutsigbare resultater. For meg betyr dette at stykkets konsept gjerne kan være stykkets struktur. Hegdal mener at ingenting er fjernere for ham enn konseptualisme, men det tror jeg bare er fordi han har en snever forståelse av begrepet. Jeg sier ikke dette fordi jeg har lyst til å putte Magne konseptkunst-bagen, det ville være uhensiktsmessig. Mange vil kanskje si at all musikk er konsepuell hvis man skal forstå det på den måten, og det vil jeg ikke være uenig. En konseptkunstner som heter Joseph Kosuth sier at “all kunst etter Duchamp er i sin natur konseptuell, fordi kunst bare eksisterer relasjonelt”.

Jeg er personlig veldig begeistret for Magne Hegdals uttalse om at han synes “problemet med mye av den komplekse modernistiske musikken er at den ikke er intellektuell nok”. Han sikter her til at mye av vår tids musikk mangler en intellektuell formidling til publikum. Den intellektuelle prosessen er umulig å følge. Dermed bir persepsjonen en rent esoterisk opplevelse. Når Magne i et stykke som “Form” arbeider med “stil” som et eget parameter, eller når han helt konsekvent kaster terninger 57 ganger for å lage 57 pianostykker, vil jeg påstå at den idémessige bakgrunnen for verket spiller en rolle for persepsjonen, selv om om han er uenig.

“Form”

“Form” er et verk som stilistisk ligger nærmere Grande Symfonie de Salon enn Herbarium, uten at det egentlig sier så mye. Men det er altså den stilplurailistiske Hegdal vi snakker om. Der Salongsymfonien er en bevisst dialog med tradisjonen i form av sitater er “Form” et verk som arbeider med de samme musikalske problemstilingene, men hvor materialet er mer internalisert. Hegdals erfaring har satt sine spor, ett helt liv med komposisjonstekniske studier har gitt ham et håndverk med en fleksibilitet som åpner opp for mange muligheter. Med dette verket er han definitivt på vei inn i sin “sene” periode.

Stykket er skrevet i en slags ekspresjonistisk grunnstil, riktignok med mange krumspring underveis, men tankene leder fort hen til Schönberg og Alban Berg Omtrent der han avsluttet sin ungdoms stilkopi prosjekt. Han bruker til og med et Schönbergsk begrep som “Hauptstimme” i partituret.

Spille fra slutten av “Form”

Som i «Grande symphonie de salon» er de musikalske byggesteinene svært så tradisjonelle motiver, rytmer og tonehøyder, og dermed blir det også enklere å følge relasjonene, variasjonene og utviklingen av disse. Men det er en sammensatt., kompleks form, i det minste i mine ører. Ekspresjonistiske melodier som flettes inni hverandre og overlagres til det pervertete før det kollapser som vi hørte i åpningen. Små scherzoer og snåle generalbass figurer tilsynlatende uten retning. Det er stykket som starter igjen og igjen med stor optimisme før det til slutt gir opp, og oppløser seg selv i selvstendige fragmenter. Lyriske partier trer frem som reminissenser av Hegdals livslange musikalske kjærlighetsforhold, før de forvitrer.

Den musikalske diskusjonen er i fokus, ikke teksturene og klangene i seg selv. Hegdal er ikke opptatt av klang. Kokettering, klart han er opptatt av klang. Men for Hegdal blir blir de siste tiårs litt ensidige fokus på klang for sensualistisk, og tør jeg foreslå esoterisk. Litt urtete. Magne tilstreber musikk som har en iboende diskurs som det også er mulig for en lytter og følge. som hos Anton Reicha, CPE Bach, Clementi og andre Hegdal favoritter. Trond Reinholdtsen skrev om Salongsymfonien at: “Hegdal problematiserer, radikaliserer, ironiserer over og undersøker ytterligere hva slags mening og relevans tidligere konsepter kan ha i dag, og svarene er alt annet enn entydige.” Et prosjekt som absolutt er videreført i “Form”.

Det er ikke mange sitater. Derimot er det nykomponert musikk som “ligner”. Stil som parameter. Alban Berg er nevnt, man kan også spore Sturm und drang, Clementi og Biber og sikkert mye mer, men ifølge Hegdal er ikke det stilistiske noe poeng i seg selv. det er relasjonene mellom de musikalske byggestenene og de musikalske situasjonene som oppstår som er vesentlig. Jeg vil allikevel fremholde mitt poeng om at stil er viktig, nettopp fordi det er alle konvensjonene vi har med oss når vi lytter og det at disse fremtrer i nye kontekster, som gjør at verket fremstår som så mangetydig og labyrintisk.

Det ene sitatet som finnes er av Heinrich Biber. Fra mysterie sonatene? Uansett virker det fornuftig at et verk som dette siterer en komponist som er kjent for merkverdige, uforståelig og absurde komposisjoner. Jeg får på tross av at det bare er ett sitat likevel en følelse av at verket er proppet med skjulte henvisninger til musikologer, men grunnen til dette er kanskje nettopp alle de mystiske forbindelsene som oppstår som man jobber med et materiale som dette.

Er det noen mening? Ingenting er ihvertfall avklart når stykket slutter. I god moderistisk ånd er det mange løse tråder og åpenbare brudd. Men jeg tror vel heller ikke at Magnes intensjon med å skrive verket var å svare på spørsmål.

Kritikk:

Jeg har hatt lyst til kritisere Magne for å unndra seg kritikk, gjennom å lage så gjennomarbeidede komposisjoner. Men det er egentlig en urettmesig kritikk ettersom han jo arbeider med parametre som utillstrekkelighet (grå blomster, absurde former).

Hegdal og jeg deler interesse for “snåle” komponister og absurde musikalske situasjoner. I vår tid er jeg imidlertid usikker på om Hegdals prosjekt fremstår som absurd nok. Verden består av ekstremt mange uttrykk, og fremstår som både dekonstruert og fragmentert i det daglige. Dette for meg viktige aspektet med musikkens absurditet, forsvinner dermed litt, fordi når alt kommer til alt er jo stykket fullkomment og helhetlig alle krumspringene er jo fantastisk integrert. Uten egentlig med ønske om å applisere min egen estetikk på Magne har jeg allikvel lyst til å si at jeg kunne ønske meg å se den svake Magne Hegdal. En Hegdal uten formelt forsvarsverk. Med guarden nede. Musikken hans er etter min mening en slags relasjonell kunst og i vår sammensatte verden kommer ikke dette godt nok fram. Selv om “Form” er et ekstremt rikt verk, både formmessig og idémessig er det en slags skygge som hviler over det. Et lite hint av grått. Skulle ønske at han kunne slippe opp, bare ørlite grann til.