Mayhem: De Mysteriis Dom Sathanas

De Mysteriis Dom Sathanas er ansett som et av de mest innflytelsesrike Black Metal album som noensinne er laget. Grunnene er sannsynligvis flere; suggererende, kompleks rytmikk, gjennomtenkt form, grandiose klanger, intens vilje. Men det er liten tvil om at albumets historie også bidrar til mytologiseringen.

Plata ble påbegynt allerede i 1987, men utgivelsen utsatt til 1994. Årsaken var først selvmordet til vokalisten Dead som førte til at også bassisten Necrobutcher forlot bandet og overlot sin plass Varg Vikernes. I norsk offentlighet huskes Vikernes fra denne perioden først og fremst for kirkebranner og det brutale drapet på band-kollega og gitarist Øystein Aarseth. Albumet ble utgitt etter Aarseths død, rett før Vikernes ble dømt, og inneholder de siste låtene til Aarseth og den tidligere vokalisten Deads tekster. Sånt blir det myter av, enten man liker det eller ikke.
Det er kanskje unødvendig å si, men jeg finner store deler av Black Metal scenen problematisk. Jeg har problemer med det ideologiske og religiøse innholdet, den romantiske og teatrale formen, og mye annet. Hvis jeg vil ha musikalsk ekstremisme setter jeg på Milton Babbitt.

Mayhem var for meg lenge bare et rykte. Det var det bandet som oppbevarte grisehoder og bøtter med blod i øvingslokalene til fritidsklubben på Vevelstad utenfor Ski. Jeg er ingen Black Metal ekspert, og innrømmer at jeg har hatt et lett ironisk forhold til dette verdensberømte miljøet. Et miljø som i min oppvekst i Follo, bortsett fra Mayhem, tross alt var mest kjent for sine ondskapsfulle punkteringer av sykkeldekkene til medlemmer i rivaliserende band.

Like fullt liker jeg De Mysteriis Dom Sathanas.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor, liker kanskje ikke å tenke på hvorfor, men tror det er noe med energien til disse unge menneskene akkurat i denne perioden. En søken som fikk både ekstremt tragiske, men også positive utslag. Jeg er bare et menneske, og dette albumet forstyrrer meg den dag i dag. Det er en kvalitet jeg setter pris på, sånn er det bare.

Arne Nordheim: Listen – The Art Of Arne Nordheim

Jeg ble kjent med Arne som 25-åring når jeg jobbet på Ny Musikk. Det hendte han ringte ned på kontoret og da sa han alltid ”Hei, det er Arne Æresmedlem, jeg vil gjerne snakke med Presidenten”. Jeg var kritisk til det meste på den tiden, men når Arne Nordheim ringte ble jeg alltid fullstendig star-struck. Stotrende og rødmende.

Som en alvorlig ung mann, som til da først og fremst hadde kjent den offisielle Arne Nordheim, gjennom hans musikk, og ikke minst fra leksikon fra research til diverse skolestiler og særoppgaver, så var det veldig befriende med Arnes humor. Hans absurde neste ofte Haiku-aktige måte å kommentere omverdenen på. Med sylskarp presisjon, uhøytidelig og med glimt i øyet, men alltid med dybde og et stort alvor i bunn.

Jeg vokste opp i en forstad til Oslo og var interessert i eksperimentell musikk, og for meg og mange andre var Arne Nordheim et ikon. Den personifiserte musikalske avant- garden i Norge. Om det stemte eller ikke; for søkende musikalske sjeler med en nesten prinsipiell interesse for alt som var komplisert og ubehagelig, så var Arne Nordheim en helt, og ikke minst et bevis for at alt var mulig.

Når jeg tenker på Arne, så smiler jeg alltid. Og selv om han er borte er jeg er glad og takknemlig for at han fremdeles kommer til å være en del av livet mitt, gjennom musikken som vi kan høre på denne samlingen med hans verk.
Jeg har hørt at det finnes noen som ikke liker Arne Nordheims musikk. Noen synes den er for stygg, noen synes den er for fin, noen synes den er for komplisert , noen synes den er for enkel, noen synes den er for romantisk, noen synes den er for modernistisk, noen synes han gjentar seg selv, noen finner ingen referanser i det hele tatt.
Det kan hende noen har rett. Noen ganger er jeg er litt enig med alle. Men først og fremst synes jeg musikken hans er vanskelig å komme utenom. Et bedre kompliment kan jeg ikke gi noen.

Alf Prøysen: Original Prøysen

Hva kan man si om Prøysen som ikke er sagt? Jeg skal ikke engang forsøke å svare, men jeg er like fullt nødt til å ha med Prøysen på min liste over Norges viktigste musikalske utgivelser. Prøysen lagde ikke album, han lagde viser, og disse visene ble først og fremst presentert på radio og fra scenen. Heldigvis er de nå også utgitt, på samlingen ”Original Prøysen” fra 1993.

Henning Hagerup skriver i sitt utmerkede essay Langt mer enn 4 grep. Om Alf Prøysen og hans bruk av litterære genre : ”Den Norske offentlighet utviklet raskt et forhold til Prøysen som kan minne om den gamle kvasi-romantiske oppfatningen av Shakespeare: I offentlighetens øyne ble Prøysen et naturbarn med mangelfull dannelse som på naivt- genialt vis gav uttrykk for evige sannheter uten helt å begripe det selv”.

Men som Hagerup også påpeker var Prøysen på ingen måte naiv. Tvert imot var han en svært profesjonell og ofte politisk kunstner, som var bevisst sin sosiale og kunstneriske posisjon. En pop-kulturell virtuos med dybde, ambivalens og et mørke som gjennomsyrer hele hans produksjon. Og la dette være min påstand: Alf Prøysen hadde samme fingerspitzgefühl på kunstens posisjon i det norske samfunnet som hans samtidige Andy Warhol hadde i USA. Der fikk dere den, sneversynte, selvrettferdige, lissom-internasjonale kunstsnobber. Mjøsblues 4-ever. Fred ut.

Jan Garbarek Quartet: Afric Pepperbird

Et uverifisert rykte fra Follo handler om en fyr fra Ås som hadde tatovert ”Gammal AC/DC” på armen. De fleste skjønner helt intuitivt at det er kred. Det er noe med begynnelsen av et kunstnerskap som er fascinerende i seg selv. En lovnad om noe, en vilje, energi, kantete, uformet. Ofte uavklart og på vei et sted, men like fullt, eller kanskje nettopp derfor, noen ganger helt fantastisk.

Personlig kunne jeg tenkt meg å, om ikke å tatovere, så kanskje ta på meg en pen T- skjorte med påskriften ”Gammal Jan Garbarek”. Jeg elsker Jan Garbarek. Men hvis jeg skal være dønn ærlig oppdaget jeg ikke musikken hans gjennom det eksperimentelle og pre-vidda-kredible Afric Pepperbird fra 1970, men snarere gjennom den velklingende folk-og-romklang-bonanzaen Molde Canticle fra 1990. Den dag i dag er det fremdeles en av mine aller største konsertopplevelser.

Garbareks bevegelse fra et dissonerende til et mer konsonerende tonespråk er mye både omtalt og forsøkt tolket. Men det var altså det i større grad fri-tonale albumet Afric Pepperbird som ble Garbareks internasjonale gjennombrudd som soloartist. Joe H. Klee fra det anerkjente amerikanske jazzmagasinet Down Beat skriver i 1972 følgende: ”As wary I am of generalizations, I would venture that not since Django Reinhardt has there been a European jazz-musician so original and forward-looking as this young Norwegian.”

Som nevnt gikk jeg glipp av muligheten til å oppleve Garbareks musikalske utvikling i kronologisk rekkefølge, så mitt forhold til Afric Pepperbird har alltid vært farget av historien som kom etterpå. Men jeg har alltid likt de ulike fasene av relativt like årsaker. Det er den samme spenningen i flerklangene og de abrupte Coltrane inspirerte fraseringene i sporet Blow Away Zone som i de nedstrippede tonale forbindelsene og de lange linjene i Molde Canticle. De klanglige nyansene i Concentus er like umiskjennelig Garbarek som de på albumet Dis. Det kammermusikalske, subtile samspillet i Skarabee har de samme kvalitetene som på den fantastiske plata Star. Den umiskjennelige sensitiviteten som bærer hele Jan Garbareks oevre er alt sammen allerede manifestert på Afric Pepperbird, med en kvartettbesetning som må anses som legendarisk. I en tidlig form, men med en presisjon som er definerende for den unike poetikken som fremdeles gjennomstrømmer Jan Garbareks musikk.