På begynnelsen av 1900-tallet, parallelt med utviklingen av grammofonplaten, ble det mekaniske pianoet utviklet. Tanken var enkel, demokratisk og kommersiell: folk skulle få musikk av høy kvalitet hjem i stua, uten selv å måtte stå for fremføringen. En vanvittig tanke på den tiden. Med det mekaniske pianoet kunne man lytte til de store komponisters verker slik de ble fremført av datidens mest virtuose pianister, eller til og med i komponistens egen tolkning. Med tanke på den relativt sparsommelige lydgjengivelsen som preget datidens opptak og avspillingsutstyr, er det enkelt å forestille seg at et selvspillende piano, som sto og hamret løs på Rachmaninov hjemme i stua, må ha gitt et temmelig spektakulært inntrykk.

Teknologien som muliggjorde denne drømmen av en musikkopplevelse var ”pianoruller”, hullkort hvor musikken var plottet inn av teknikere. En form for avansert spilledåse, noen ganger basert på opptak, andre ganger basert på partituret.

Kort fortalt er det to typer mekaniske pianoer: det selvspillende pianoet (player-piano) og pianolaet (med trykk på O). Det selvspillende pianoet er et såkalt reproduserende piano hvor selve avspillingen av rullene skjer elektronisk, og hvor rullene inneholder all informasjon om tempi, dynamikk, etc slik det er fremført av en spesiell, ofte berømt, utøver. De fleste av de store pianistene på begynnelsen av 1900-tallet har gjort opptak til bruk for pianoruller, og disse rullene er i dag viktige musikkhistoriske dokumenter. Pianolaet derimot, er ikke elektronisk, men styres ved hjelp av pedaler som kontrollerer lufttrykk. Pianolaet monteres vanligvis på klaviaturet til et ordinært klaver og krever en utøver som styrer pedalene, og dermed kontrollen over tempi, dynamikk, frasering, kort sagt alle andre musikalske parametre enn tonehøyde. Ikke ulikt en pianist, bortsett fra at fingrene til en pianolist aldri er i nærheten av klaviaturet. Pianolisten Rex Lawson kaller det ”a foot-operated player-piano”.

Pianola musikken ble i utgangspunktet plottet direkte fra partituret og inn på ruller. For å få til et levende musikalsk uttrykk var det nødvendig med en pedalist som kunne kontrollere avspillingen og ”tolke” rullene. Dersom man spiller av en pianolarull på et selvspillende piano vil det låte firkantet, mekanisk og ”feil”. Men motsatt er det uproblematisk å spille av en rull for selvspillende piano på et pianola. Dette gir i tillegg en interessant effekt av dobbelt fortolkning, fordi det blir en slags duett med det historiske opptaket og pedalisten.

Pianorullene er spesielt viktige for forståelsen av romantisk musikk ettersom de fleste opptakene ble gjort av pianister som hadde jobbet direkte med de store romantiske komponistene. Blant annet er mesteparten av Franz Liszts musikk spilt inn av sekretæren hans. I tillegg fant selvsagt futuristene dette instrumentet svært interessant og Ferruccio Busoni, som kjente både Liszt og Brahms personlig og hadde elever som Edgar Varese og Percy Grainger, gjorde flere innspillinger.

Rex Lawson sier at ”Pianola er en måte å spille piano på, mer enn et instrument. Det er forskjellig fra å spille med hendene, på godt og vondt.” En pianolists kanskje største utfordring er å forsøke å gjenskape, eller kompensere for, noe av den ubevisste informasjonen som overføres gjennom en pianists fingre, men som er komplisert å få øye på dersom du kommuniserer med tangentene gjennom et automatisk system. Samtidig er det nettopp dette systemet som muliggjør en overskridende fremføringspraksis som fortsatt er fascinerende, selv lenge etter grammofonplaten.

Rex Lawson er verdens ledende konsert-pianolist. Han har vært med på urfremføringen av Stravinsky originale versjon av Les Noces fra 1919, dirigert av Pierre Boulez, og han deltok også i nyoppsetningen av George Antheils Ballet Mèchanique” i Carnegie Hall. I 2009 var han medvirkende på platen ”Grieg Piano Concerto” på 2L.